Glemte blogginga i går. Kom på det en eller gang i natt i halvsøvne, og da var litt vel seint å skulle begynne å skrible ned noe.
Hittils har jeg vært noenlunde flink med de å blogge hver dag, noe som var meningen med denne bloggen, men jeg kjenner at jeg allerede nå er blitt litt lei det. Var det jeg regna med, egentlig. Så, ja, er nok mye mulig at jeg blir å stoppe med den daglige blogginga etter hvert. Dessuten er det å blogge på norsk ikke helt min greie. Men, men..
Jeg skal nok prøve så lenge jeg kan å opprettholde denne daglige bloggplanen, så vi får vel se hvordan det går.
onsdag 11. desember 2013
mandag 9. desember 2013
Sliiiten
Trett og sliten, uten grunn. Helt normal dag, med andre ord.
Jeg hadde flust med planer for dagen, om ting som var viktig at jeg fikk gjort, men så var jeg så glup at jeg gikk meg en liten tur, og etter det så var jeg rett og slett tappa for energi. Er så irriterende at det blir slik! Spesielt når jeg pleide å være mere aktiv før. Herregud, da jeg bodde i Åga og hadde psykolog-time på Selfors så gikk jeg dit. Da jeg jobbet på Rana Produkter så stod jeg opp ekstra tidlig hver morgen for å gå på jobb. Jeg pleide å gå overalt, uansett hva det var. Og nå er det bare så vidt jeg greier å gå på butikken som er rett borti gata uten å bli helt utslitt.
Jeg vet at hovedgrunnen til at det er blitt sånn er Fibromyalgien. Smertene i kroppen, og manglen på energi, er det som gjør det tungt for meg å gjøre noe. Men en annen grunn er det at jeg rett og slett ikke er vant til å bevege meg lengre. Jeg har holdt meg i ro i over et år nå, og har blitt kjørt over det hele, bare fordi jeg har disse fordømte smertene. Og det har svekket musklene og utholdenheten min ende mer enn Fibrodritten ville gjort på egen hånd.
Men, jeg vet også at det ikke hjelper å klage. Legen min vil ha meg i jevn trening, for det kan hjelpe meg med å bli sterkere i kroppen, men jeg må passe på å ikke overdrive. Spesielt siden legene i Sandnessjøen ga klar beskjed om at jeg må ta det med ro nå fremover, så jeg ikke sliter meg enda mere ut og utvikler ME. Men hvor mye med ro skal jeg egentlig ta det? Og hvor lenge? Det er så vanskelig å vite...
Ja, i dag er jeg ekstra trett og sliten, og da begynner tankene å vandre, og jeg mister mye av den gode peppen jeg som regel har. Det går nok over når jeg har fått sovet litt, vil jeg nok tro!
Jeg hadde flust med planer for dagen, om ting som var viktig at jeg fikk gjort, men så var jeg så glup at jeg gikk meg en liten tur, og etter det så var jeg rett og slett tappa for energi. Er så irriterende at det blir slik! Spesielt når jeg pleide å være mere aktiv før. Herregud, da jeg bodde i Åga og hadde psykolog-time på Selfors så gikk jeg dit. Da jeg jobbet på Rana Produkter så stod jeg opp ekstra tidlig hver morgen for å gå på jobb. Jeg pleide å gå overalt, uansett hva det var. Og nå er det bare så vidt jeg greier å gå på butikken som er rett borti gata uten å bli helt utslitt.
Jeg vet at hovedgrunnen til at det er blitt sånn er Fibromyalgien. Smertene i kroppen, og manglen på energi, er det som gjør det tungt for meg å gjøre noe. Men en annen grunn er det at jeg rett og slett ikke er vant til å bevege meg lengre. Jeg har holdt meg i ro i over et år nå, og har blitt kjørt over det hele, bare fordi jeg har disse fordømte smertene. Og det har svekket musklene og utholdenheten min ende mer enn Fibrodritten ville gjort på egen hånd.
Men, jeg vet også at det ikke hjelper å klage. Legen min vil ha meg i jevn trening, for det kan hjelpe meg med å bli sterkere i kroppen, men jeg må passe på å ikke overdrive. Spesielt siden legene i Sandnessjøen ga klar beskjed om at jeg må ta det med ro nå fremover, så jeg ikke sliter meg enda mere ut og utvikler ME. Men hvor mye med ro skal jeg egentlig ta det? Og hvor lenge? Det er så vanskelig å vite...
Ja, i dag er jeg ekstra trett og sliten, og da begynner tankene å vandre, og jeg mister mye av den gode peppen jeg som regel har. Det går nok over når jeg har fått sovet litt, vil jeg nok tro!
søndag 8. desember 2013
Helgestress og kos
Ble ikke nå innlegg i går, men jeg hadde en travel dag så jeg hadde rett og slett ikke tid til det.
Ble byrunde med mamma da jeg våkna, og det ble jo brukt en del timer på det. Fikk egentlig ikke gjort no særlig handling, siden pengeboka er ganske så slank akkurat nå, så det ble mest bare trøing for å kjikke på ting. Og, selvfølgelig, kafébesøk. Er viktig det!
Brukte en del tid på å rydde og ordne ting i leiligheta da jeg kom hjem, og endte opp med å gjøre alt på én gang og stresse meg selv skikkelig. Typisk meg. Men jeg oppdaga at pakken med sopp som lå i kjøleskapet hadde begynte å lekke soppvann over det hele, midt oppi all ryddinga og styringa, så da ble det jo panikk og stress og diverse. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å ikke stresse, hehe.
Men så kom ettermiddagen og kvelden, og da kom min kjære søster Stina på besøk! Jeg gjorde et forsøk på å lage middag til oss, som faktisk ble ganske så vellykka, utrolig nok, og så ble det øl og masse dritprating om alt og ingenting. Måtte selvfølgelig fortelle om turen til Argentina. Var skikkelig søsterkveld! Er godt å kunne gjøre slikt, så jeg er gla hun foreslo det. Etter mye om og men øl, så ble det en flaske vin på oss og Resident Evil. Knallkveld!
Var ikke i seng før i 4 tiden i natt en gang, høvelig berusa og glad.
I dag har jeg vært zombietrett. Faktisk ikke no særlig syllefyk i dag, utrolig nok, men trett er jeg. Ble jo ikke så veldig mye søvn på meg, så er vel ikke så rart det da. Og så kom min andre søster, Ann-Evy, og henta meg og tok meg med på shopping! Var skikkelig knall å få det gjort, spesielt når det var sammens med søstersi.
Jeg har to helt fantastiske søstre som jeg elsker over alt på jord! De er tvillinger, men så ulike som natt og dag, og jeg forguder dem virkelig, begge to. Jeg beundrer de begge, på forskjellige måter. Den ene er en sporty, målretta, og hissig liten hobbit-arbeidsnarkoman, mens den andre er elegant, filosofisk, og morsom liten hobbit-gamer. Ja, de er begge hobbiter, så lave som de er, haha! Jeg kunne skrivd en hel avhandling om dem begge; om hvor forskjellige de er, men samtidig veldig like, og hvor utrolig flotte og fantastiske de er, begge to!
Da jeg kom hjem fra shopping ble det gavepakking og litt organisering, og straks skal jeg hive på meg klær og traske nedover til mamma og pappa og lillebror for å spise søndagsmiddag. Jeg har virkelig verdens flotteste familien, det er jeg sikker på!
Ha en flott søndag!
Ble byrunde med mamma da jeg våkna, og det ble jo brukt en del timer på det. Fikk egentlig ikke gjort no særlig handling, siden pengeboka er ganske så slank akkurat nå, så det ble mest bare trøing for å kjikke på ting. Og, selvfølgelig, kafébesøk. Er viktig det!
Brukte en del tid på å rydde og ordne ting i leiligheta da jeg kom hjem, og endte opp med å gjøre alt på én gang og stresse meg selv skikkelig. Typisk meg. Men jeg oppdaga at pakken med sopp som lå i kjøleskapet hadde begynte å lekke soppvann over det hele, midt oppi all ryddinga og styringa, så da ble det jo panikk og stress og diverse. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å ikke stresse, hehe.
Men så kom ettermiddagen og kvelden, og da kom min kjære søster Stina på besøk! Jeg gjorde et forsøk på å lage middag til oss, som faktisk ble ganske så vellykka, utrolig nok, og så ble det øl og masse dritprating om alt og ingenting. Måtte selvfølgelig fortelle om turen til Argentina. Var skikkelig søsterkveld! Er godt å kunne gjøre slikt, så jeg er gla hun foreslo det. Etter mye om og men øl, så ble det en flaske vin på oss og Resident Evil. Knallkveld!
Var ikke i seng før i 4 tiden i natt en gang, høvelig berusa og glad.
I dag har jeg vært zombietrett. Faktisk ikke no særlig syllefyk i dag, utrolig nok, men trett er jeg. Ble jo ikke så veldig mye søvn på meg, så er vel ikke så rart det da. Og så kom min andre søster, Ann-Evy, og henta meg og tok meg med på shopping! Var skikkelig knall å få det gjort, spesielt når det var sammens med søstersi.
Jeg har to helt fantastiske søstre som jeg elsker over alt på jord! De er tvillinger, men så ulike som natt og dag, og jeg forguder dem virkelig, begge to. Jeg beundrer de begge, på forskjellige måter. Den ene er en sporty, målretta, og hissig liten hobbit-arbeidsnarkoman, mens den andre er elegant, filosofisk, og morsom liten hobbit-gamer. Ja, de er begge hobbiter, så lave som de er, haha! Jeg kunne skrivd en hel avhandling om dem begge; om hvor forskjellige de er, men samtidig veldig like, og hvor utrolig flotte og fantastiske de er, begge to!
Da jeg kom hjem fra shopping ble det gavepakking og litt organisering, og straks skal jeg hive på meg klær og traske nedover til mamma og pappa og lillebror for å spise søndagsmiddag. Jeg har virkelig verdens flotteste familien, det er jeg sikker på!
Ha en flott søndag!
fredag 6. desember 2013
Sløv fredag og Roswell
Herregud jeg er trett i dag. Har vært fullstendig zombie hele dagen. Kom meg faktisk ikke opp av senga før den var 12, noe som faktisk ikke er normalt for meg lengre. Er mye mulig jeg slet meg ut i går. Pluss at jeg hadde problemer med å sovne i går kveld. Sjekka klokka rundt halv 3, og da var jeg enda lys våken, av en eller annen grunn. Såeh, dagen i dag har vært utrolig sløv.
Fikk handla inn til helga, og rydda unna litt i stua, men det var stort sett alt jeg orka. Har rett og slett ikke hatt energi i det hele tatt. Får satse på at jeg har litt mer energi i morgen så jeg får gjort ferdig ryddinga og vaskinga i stua. Vil så veldig gjerne få litt adventsstemning her inne..
Jeg så ferdig Andromeda her om dagen, og siden Netflix ikke har den serien jeg egentlig ville begynne å se nå - Supernatural - så fant jeg frem Roswell. En serie jeg var fan av da jeg var tenåring, men aldri fikk sett ferdig. Og, vel, wow. Så utrolig cheesy og dårlig den serien egentlig er! Men, jo, jeg kan forstå hvorfor jeg likte den da, for den er så veldig typisk cheesy tenårings-serie på alle måter. Come on, hovedpersonen, en tenåringsjente med en kjedelig hverdag, får livet snudd på hodet når en gutt avslører at han er et Alien ved å redde livet hennes. Er ikke det hva alle tenåringsjenter drømmer om? Joda, den er søt, og jeg liker den på grunn av det.
Er sært hvor mange minner den bringer frem fra tenårene mine, spesielt siden noen av karakterene i serien minner meg veldig om enkelte andre som hadde stor betydning for meg da jeg var tenåring. Er nesten så det er litt vemodig å se den serien.
Ting har virkelig endra seg. Livet har endra seg.
Fikk handla inn til helga, og rydda unna litt i stua, men det var stort sett alt jeg orka. Har rett og slett ikke hatt energi i det hele tatt. Får satse på at jeg har litt mer energi i morgen så jeg får gjort ferdig ryddinga og vaskinga i stua. Vil så veldig gjerne få litt adventsstemning her inne..
Jeg så ferdig Andromeda her om dagen, og siden Netflix ikke har den serien jeg egentlig ville begynne å se nå - Supernatural - så fant jeg frem Roswell. En serie jeg var fan av da jeg var tenåring, men aldri fikk sett ferdig. Og, vel, wow. Så utrolig cheesy og dårlig den serien egentlig er! Men, jo, jeg kan forstå hvorfor jeg likte den da, for den er så veldig typisk cheesy tenårings-serie på alle måter. Come on, hovedpersonen, en tenåringsjente med en kjedelig hverdag, får livet snudd på hodet når en gutt avslører at han er et Alien ved å redde livet hennes. Er ikke det hva alle tenåringsjenter drømmer om? Joda, den er søt, og jeg liker den på grunn av det.
Er sært hvor mange minner den bringer frem fra tenårene mine, spesielt siden noen av karakterene i serien minner meg veldig om enkelte andre som hadde stor betydning for meg da jeg var tenåring. Er nesten så det er litt vemodig å se den serien.
Ting har virkelig endra seg. Livet har endra seg.
torsdag 5. desember 2013
Kjøkkendag!
Jeg er fullstendig utslitt! Men, det er verd det.
I dag har det gått i ett siden jeg ble våken nok til å bevege meg rundt. Begynte med å vaske alle skuffene på kjøkkenet, samt sette inn hyller og vaske det ene underskapet, og etter lunsj fikk jeg ting på plass i de nyvaska skuffene, og skapet. Fikk sortert de siste kjøkken-eskene og satt de et steds hvor de ikke er i veien, så når kjøkkenet er ferdig så er det bare å tømme de og sette de siste tingene på plass.
Fikk henta frem den siste panelovnen og skulle skru den opp på kjøkkenet når jeg fikk idéen om å se om jeg fant julepynten min ute i vinterhaven. Jeg var ca midt oppi banning og snubling over esker da jeg oppdaga at vinduet innerst i hjørnet stod 1 cm på gløtt, noe det tydeligvis har gjort ganske så lenge hvis jeg skulle dømme ut ifra snøen som lå i karmen, og det faktum at vinduet hadde frøset fast i den posisjonen. Fan-friggin-tastic.
Det måtte en del ommøblering av farlig balanserte esker til, samt et skruhjern til å hakke løs is, og en altfor ukoselig klatretur over ustabile ting, før jeg fikk til å lukke det fordømra vinduet. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om mengden av banning som oppstod under dette prosjektet.
Men, på den lyse siden, jeg fant julepynten!
Så var det bare å skru opp panelovnen, banne litt til mens jeg fjerna presenningen som dekte gulvet inne på kjøkkenet for å beskytte det under all snekkringa, plages litt ekstra med å finne ut hvordan i svarte jeg skulle få hengt opp adventsengelen min, og vaske kjøkkenbenken og gulvet, før jeg satte i kontakten til engelen min og kunne ta et steg tilbake for å nyte synet.
Kjøkkenet er kanskje ikke ferdigskrudd på skikkelig vis, men nå er det faktisk sånn høvelig rent og ryddig, og med en anelse av adventsfølelse. Jeg er fornøyd!
Jeg har faen meg vært flink.
I dag har det gått i ett siden jeg ble våken nok til å bevege meg rundt. Begynte med å vaske alle skuffene på kjøkkenet, samt sette inn hyller og vaske det ene underskapet, og etter lunsj fikk jeg ting på plass i de nyvaska skuffene, og skapet. Fikk sortert de siste kjøkken-eskene og satt de et steds hvor de ikke er i veien, så når kjøkkenet er ferdig så er det bare å tømme de og sette de siste tingene på plass.
Fikk henta frem den siste panelovnen og skulle skru den opp på kjøkkenet når jeg fikk idéen om å se om jeg fant julepynten min ute i vinterhaven. Jeg var ca midt oppi banning og snubling over esker da jeg oppdaga at vinduet innerst i hjørnet stod 1 cm på gløtt, noe det tydeligvis har gjort ganske så lenge hvis jeg skulle dømme ut ifra snøen som lå i karmen, og det faktum at vinduet hadde frøset fast i den posisjonen. Fan-friggin-tastic.
Det måtte en del ommøblering av farlig balanserte esker til, samt et skruhjern til å hakke løs is, og en altfor ukoselig klatretur over ustabile ting, før jeg fikk til å lukke det fordømra vinduet. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om mengden av banning som oppstod under dette prosjektet.
Men, på den lyse siden, jeg fant julepynten!
Så var det bare å skru opp panelovnen, banne litt til mens jeg fjerna presenningen som dekte gulvet inne på kjøkkenet for å beskytte det under all snekkringa, plages litt ekstra med å finne ut hvordan i svarte jeg skulle få hengt opp adventsengelen min, og vaske kjøkkenbenken og gulvet, før jeg satte i kontakten til engelen min og kunne ta et steg tilbake for å nyte synet.
Kjøkkenet er kanskje ikke ferdigskrudd på skikkelig vis, men nå er det faktisk sånn høvelig rent og ryddig, og med en anelse av adventsfølelse. Jeg er fornøyd!
Jeg har faen meg vært flink.
onsdag 4. desember 2013
Hunger Games!
Jepps! I dag var jeg og mamma på kino og så oppfølgeren til Hunger Games, nemmelig: Catching Fire! Og, den var rett og slett fantastisk! Jeg har vært en stor fan av serien siden i fjor når første filmen kom ut og vi var på kino og så den. Det var første gang en film fikk meg til å ville lese bøkene bak filmen, og ikke omvendt, så jeg var og kjøpte meg bøkene rett etterpå.
Needless to say, jeg har venta i spenning i et år på å få se fortsettelsen, og jeg ble IKKE skuffa! Den var dritrå! Jeg satt ytterst på setet mitt mot slutten, og når filmen var over ble jeg bare sittende med en intens trang til å rope. Faen! Jeg vil ikke vente et helt år på å se resten! AAGH!
Ja, jeg er virkelig storfan av The Hunger Games, ingen tvil om det.
Kjenner at jeg blir nødt til å lese bøkene på nytt så snart jeg får tid til det, bare for å sette meg inn i historien igjen. Jeg er ikke den som leser bøker jeg allerede har lest, men disse bøkene er på lista mi over bøker jeg gjør et unntak for. Sådetså!
Needless to say, jeg har venta i spenning i et år på å få se fortsettelsen, og jeg ble IKKE skuffa! Den var dritrå! Jeg satt ytterst på setet mitt mot slutten, og når filmen var over ble jeg bare sittende med en intens trang til å rope. Faen! Jeg vil ikke vente et helt år på å se resten! AAGH!
Ja, jeg er virkelig storfan av The Hunger Games, ingen tvil om det.
Kjenner at jeg blir nødt til å lese bøkene på nytt så snart jeg får tid til det, bare for å sette meg inn i historien igjen. Jeg er ikke den som leser bøker jeg allerede har lest, men disse bøkene er på lista mi over bøker jeg gjør et unntak for. Sådetså!
tirsdag 3. desember 2013
Trettsak
Jeg tror jeg enda har en smule jetlag, men det begynner å komme seg. Er litt mer levende nå enn det jeg var i går, for eksempel. Men jeg merker at det tar litt tid for meg å omrokkere huet nok til at jeg klarer å fokusere på hverdagen. Har mye jeg burde gjøre, men jeg henger liksom ikke helt med. Har veldig lyst til å bare krype under dyna og slumre mesteparten av tiden.
Men, men. Og damer.
Jeg har ca en halv plan på gang, og i løpet av uka så skal jeg få kommet meg sånn noenlunde gjennom den planen, så til helga satser jeg på litt advents stemning inne på kjøkkenet mitt. Vi får se, vi får se. I allefall skal leiligheta være rydda og vaska og pynta til julaften, og det tror jeg nok jeg skal få til om jeg bare tar det rolig.
Jeg merker at det ikke skal så mye til før kroppen sier stopp. Bare det å henge opp en klesvask gjorde så armene mine verket etter bare et par plagg. Utrolig frustrerende at det må være sånn. Jeg pleide faktisk å være en ganske aktiv person, så det å ikke få til noe som helst er helt jævlig. Derfor må jeg bare lære meg å ta ting rolig, og bruke tid på ting, så jeg ikke sliter meg ut.
I dag har jeg vært på byrunde, så nå kjenner jeg at de planen jeg hadde for kjøkkenet i dag får vente. Er en smule utkjørt, og kroppen verker, så det å begynne med vasking nå er bare å be om bråk. Såeh, blir nok rolig ettermiddag og kveld, før jeg kryper tidlig til køys.
I morgen blir det faktisk kinotur med mamma!
Men, men. Og damer.
Jeg har ca en halv plan på gang, og i løpet av uka så skal jeg få kommet meg sånn noenlunde gjennom den planen, så til helga satser jeg på litt advents stemning inne på kjøkkenet mitt. Vi får se, vi får se. I allefall skal leiligheta være rydda og vaska og pynta til julaften, og det tror jeg nok jeg skal få til om jeg bare tar det rolig.
Jeg merker at det ikke skal så mye til før kroppen sier stopp. Bare det å henge opp en klesvask gjorde så armene mine verket etter bare et par plagg. Utrolig frustrerende at det må være sånn. Jeg pleide faktisk å være en ganske aktiv person, så det å ikke få til noe som helst er helt jævlig. Derfor må jeg bare lære meg å ta ting rolig, og bruke tid på ting, så jeg ikke sliter meg ut.
I dag har jeg vært på byrunde, så nå kjenner jeg at de planen jeg hadde for kjøkkenet i dag får vente. Er en smule utkjørt, og kroppen verker, så det å begynne med vasking nå er bare å be om bråk. Såeh, blir nok rolig ettermiddag og kveld, før jeg kryper tidlig til køys.
I morgen blir det faktisk kinotur med mamma!
mandag 2. desember 2013
Tilbake til hverdagen
Hallo igjen!
Beklager manglen på innlegg de siste par ukene, men jeg har en ganske så bra unskyldning. JEG HAR VÆRT I ARGENTINA!! I to hele uker, med sol og sommer, fantastiske venner, og et helt utrolig nyyyydelig bryllup.
Kom hjem i går morges rundt halv 7 etter ca 36 timer med reising, og jeg rett og slett kollapsa på senga og sov til klokka var tre på ettermiddagen. Jetlag! Noe annet er vel ikke å vente med tanke på at jeg hadde reist hele veien fra sør-amerika. Er kanskje bare 4 timers tidsforskjell, men det er mer enn nok til at huet blir en smule forvirra når det gjelder tid.
Så, hva i all verden gjorde jeg i Argentina, av alle steder? Jo, en venninne av meg som jeg møtte via DeviantArt for en del år siden, som jeg enda ikke hadde møtt, inviterte meg til å komme nedover og ta del i bryllupet hennes. Det var ingen tvil om at jeg bare måtte si ja til det! Pengeboka var ikke begeistra, men jeg sparte alt jeg kunne, for dette var en sånn once in a lifetime greie, og jeg ville vært idiot om jeg hadde sagt nei.
Og jeg angrer ikke et eneste sekund! Én ting var å endelig få møte en helt fantastisk jente som er en av mine beste venner, men det å få nyte en to ukers ferie i varme Argentina og så ta del i et helt utrolig bryllup der er noe jeg aldri vil glemme. Det var rett og slett helt fantastisk! En erfaring som gjorde meg så mye rikere på så mange måter.
Jeg kan faktisk ikke sette ord på hvor fantastisk denne opplevelsen var for meg, så jeg skal ikke skrive så altfor mye mer om det. Jeg vil bare si at om du får muligheten til å gjøre noe slikt noengang, så for all del ikke si nei! Hopp på den sjangsen, og lev!
Beklager manglen på innlegg de siste par ukene, men jeg har en ganske så bra unskyldning. JEG HAR VÆRT I ARGENTINA!! I to hele uker, med sol og sommer, fantastiske venner, og et helt utrolig nyyyydelig bryllup.
Kom hjem i går morges rundt halv 7 etter ca 36 timer med reising, og jeg rett og slett kollapsa på senga og sov til klokka var tre på ettermiddagen. Jetlag! Noe annet er vel ikke å vente med tanke på at jeg hadde reist hele veien fra sør-amerika. Er kanskje bare 4 timers tidsforskjell, men det er mer enn nok til at huet blir en smule forvirra når det gjelder tid.
Så, hva i all verden gjorde jeg i Argentina, av alle steder? Jo, en venninne av meg som jeg møtte via DeviantArt for en del år siden, som jeg enda ikke hadde møtt, inviterte meg til å komme nedover og ta del i bryllupet hennes. Det var ingen tvil om at jeg bare måtte si ja til det! Pengeboka var ikke begeistra, men jeg sparte alt jeg kunne, for dette var en sånn once in a lifetime greie, og jeg ville vært idiot om jeg hadde sagt nei.
Og jeg angrer ikke et eneste sekund! Én ting var å endelig få møte en helt fantastisk jente som er en av mine beste venner, men det å få nyte en to ukers ferie i varme Argentina og så ta del i et helt utrolig bryllup der er noe jeg aldri vil glemme. Det var rett og slett helt fantastisk! En erfaring som gjorde meg så mye rikere på så mange måter.
Jeg kan faktisk ikke sette ord på hvor fantastisk denne opplevelsen var for meg, så jeg skal ikke skrive så altfor mye mer om det. Jeg vil bare si at om du får muligheten til å gjøre noe slikt noengang, så for all del ikke si nei! Hopp på den sjangsen, og lev!
tirsdag 12. november 2013
Økonomisk krise på gang
Phew! Lang dag. Men har fått gjort ganske mye.
Starta med å få pakka siste rest av klærne i kofferten, så den er nesten ferdigpakka, så gikk jeg løs inne på kjøkkenet og fikk satt inn hyller i to av overskapene, samt vaska dem. Så pakka jeg ut av kjøkkeneskene, satte på plass det jeg kunne, og sorterte resten før jeg fikk lagra det på et bedre steds enn vinterhagen. I tillegg fikk jeg satt på hele tre klesvasker i dag, og jeg gjorde et iherdig forsøk på å skubbe kjøkkenvasken før jeg vasket noen kopper.
Jeg har virkelig vært aktiv! Er sliten som faen, og alt verker, men jeg er fornøyd. Føles godt å få gjort såppass, spesielt når kroppen sjeldent henger med på sånt.
Så har jeg gått over økonomien min og budsjettene mine, og akkurat nå ser det heller mørkt ut. Det var kanskje ikke så veldig smart å kjøpe seg ny mobil akkurat nå, men den gamle var så og si død og jeg skal faktisk reise ganske så langt vekk, så ny mobil hadde jeg måttet kjøpt uansett. Det at jeg brukte en god del penger på det anser jeg som en langvarig investering som jeg fortjente, og jeg angrer ikke ett sekund!
Når det er sagt, så er ting fremdeles ikke helt på topp når det gjelder det økonomiske. Har hatt en del litt for store regninger i det siste, i tillegg til at jeg har hatt ekstra utlegg når det gjelder kjøkkenet, og oppi det hele har jeg faktisk mista oversikta. Helt ærlig, de siste ukene har jeg faktisk ikke hadd ett fnugg av kontroll over hvor mye penger jeg har brukt. Og det er faen meg ikke ofte det skjer.
Jeg skal være så overlykkelig når jeg er ferdig med oppussinga at det er ingen som aner! Da kan jeg endelig sette meg ned med busjettene mine igjen og få tilbake kontrollen. Det jeg har lært dette året er at ikke bar tar oppussing mye tid, penger og energi, men du mister helt kontroll over ting i tillegg.
Jeg har en liten økonomisk krise på gang, ja. Hadde jeg skulle holdt meg hjemme så hadde det ikke vært noe problem, men siden jeg reiser til Argentina om et par dager så er det faktisk ganske problematisk. Jeg må faktisk ha råd til å leve mens jeg er der, og jeg hadde håpa jeg skulle få julegavehandlinga unnagjort i tillegg. Meeeen, ja. Det ser mørkt ut.
Jeg veit det ordner seg til slutt, for det gjør det alltids. Jeg har hadd værre kriser enn dette, og kommet meg helskinna ut av det, så jeg skal nok komme meg på topp igjen nå også. Men fy fader det er frustrerende mens det pågår. Akkurat nå har jeg rett og slett ikke anelse om hvordan jeg skal få råd til disse to ukene i Argentina.
Jeg får tippe i lotto i morgen...
Starta med å få pakka siste rest av klærne i kofferten, så den er nesten ferdigpakka, så gikk jeg løs inne på kjøkkenet og fikk satt inn hyller i to av overskapene, samt vaska dem. Så pakka jeg ut av kjøkkeneskene, satte på plass det jeg kunne, og sorterte resten før jeg fikk lagra det på et bedre steds enn vinterhagen. I tillegg fikk jeg satt på hele tre klesvasker i dag, og jeg gjorde et iherdig forsøk på å skubbe kjøkkenvasken før jeg vasket noen kopper.
Jeg har virkelig vært aktiv! Er sliten som faen, og alt verker, men jeg er fornøyd. Føles godt å få gjort såppass, spesielt når kroppen sjeldent henger med på sånt.
Så har jeg gått over økonomien min og budsjettene mine, og akkurat nå ser det heller mørkt ut. Det var kanskje ikke så veldig smart å kjøpe seg ny mobil akkurat nå, men den gamle var så og si død og jeg skal faktisk reise ganske så langt vekk, så ny mobil hadde jeg måttet kjøpt uansett. Det at jeg brukte en god del penger på det anser jeg som en langvarig investering som jeg fortjente, og jeg angrer ikke ett sekund!
Når det er sagt, så er ting fremdeles ikke helt på topp når det gjelder det økonomiske. Har hatt en del litt for store regninger i det siste, i tillegg til at jeg har hatt ekstra utlegg når det gjelder kjøkkenet, og oppi det hele har jeg faktisk mista oversikta. Helt ærlig, de siste ukene har jeg faktisk ikke hadd ett fnugg av kontroll over hvor mye penger jeg har brukt. Og det er faen meg ikke ofte det skjer.
Jeg skal være så overlykkelig når jeg er ferdig med oppussinga at det er ingen som aner! Da kan jeg endelig sette meg ned med busjettene mine igjen og få tilbake kontrollen. Det jeg har lært dette året er at ikke bar tar oppussing mye tid, penger og energi, men du mister helt kontroll over ting i tillegg.
Jeg har en liten økonomisk krise på gang, ja. Hadde jeg skulle holdt meg hjemme så hadde det ikke vært noe problem, men siden jeg reiser til Argentina om et par dager så er det faktisk ganske problematisk. Jeg må faktisk ha råd til å leve mens jeg er der, og jeg hadde håpa jeg skulle få julegavehandlinga unnagjort i tillegg. Meeeen, ja. Det ser mørkt ut.
Jeg veit det ordner seg til slutt, for det gjør det alltids. Jeg har hadd værre kriser enn dette, og kommet meg helskinna ut av det, så jeg skal nok komme meg på topp igjen nå også. Men fy fader det er frustrerende mens det pågår. Akkurat nå har jeg rett og slett ikke anelse om hvordan jeg skal få råd til disse to ukene i Argentina.
Jeg får tippe i lotto i morgen...
mandag 11. november 2013
Kjøkken!!
Wooooooo! Jeg har kjøkken! Ahaha!
Jah, jeg har holdt på siden i Januar med oppussing av det nye hjemmet mitt, og det er vel en underdrivelse at ting har gått litt sakte. Men det som har vært den største flisa i rævva har vært det der jævla kjøkkenet mitt, uten tvil. Det har vært et sinnsykt frustrerende prosjekt som faktisk har pågått siden jeg først begynte med leiligheta.
Det som tok minst tid var selve designet, som forøvrig bare var gøy å jobbe med, men så var det å finne rette stedet å kjøpe kjøkkenet så jeg fikk det jeg hadde designa (må innrømme at jeg angrer på det endelige valget der, assa..), og så måtte det tegnes på nytt i deres program og sendes inn til bestilling, og så var leveringa selvfølgelig forsinka, før vi kunne begynne på den innvikla jobben med å skru sammen og montere det hele. Oooog, da måtte jeg faktisk ha elektrikker, som jeg jo ikke hadde råd til, og ting bare balla på seg med det ene etter det andre...
Men! I dag fikk de satt opp stektoppen og komfyren min, og kobla til vasken, så kjøkkenet kan offisielt taes i bruuuuk! Needless to say, jeg er i ekstase av en annen verden akkurat nå. Det er selvfølgelig mye som gjenstår, men det aller viktigste er at jeg har strøm på kjøkkenet, og lys, og vann, og mulighet for å lage SKIKKELIG mat for første gang siden jeg flytta ut av den gamle leiligheta. Jeg! Er! Lykkelig!
Pappa og bestefar har jobbet som noen helter for å få ting ferdig for meg, og uten dem hadde jeg ikke hadd kjøkken i det hele tatt. Er så sinnsykt takknemlig!
Og mens de har jobba, så har jeg sutti og knota med symaskin, og har gjort om en av favorittkjolene mine så den har blitt litt mer fancy. Nå kan jeg pakke den ned i kofferten i morgen, sammens med siste rest av alt annet som skal pakkes, og da er jeg faktisk klar for avreise! Skal ta meg av det i morgen, samt å rydde litt på kjøkkenet, og på onsdag skal jeg til frisør før jeg tilbringer siste natta på Mo nede hos mamma. På Torsdag kl halv 4 tar jeg toget ned til Trondheim, og på fredags mårran forlater jeg Norge og setter snuten mot A - R - G - E - N - T - I - N - A - !!!
Heh, jeg er i godt humør i dag, jeg. *smile*
Jah, jeg har holdt på siden i Januar med oppussing av det nye hjemmet mitt, og det er vel en underdrivelse at ting har gått litt sakte. Men det som har vært den største flisa i rævva har vært det der jævla kjøkkenet mitt, uten tvil. Det har vært et sinnsykt frustrerende prosjekt som faktisk har pågått siden jeg først begynte med leiligheta.
Det som tok minst tid var selve designet, som forøvrig bare var gøy å jobbe med, men så var det å finne rette stedet å kjøpe kjøkkenet så jeg fikk det jeg hadde designa (må innrømme at jeg angrer på det endelige valget der, assa..), og så måtte det tegnes på nytt i deres program og sendes inn til bestilling, og så var leveringa selvfølgelig forsinka, før vi kunne begynne på den innvikla jobben med å skru sammen og montere det hele. Oooog, da måtte jeg faktisk ha elektrikker, som jeg jo ikke hadde råd til, og ting bare balla på seg med det ene etter det andre...
Men! I dag fikk de satt opp stektoppen og komfyren min, og kobla til vasken, så kjøkkenet kan offisielt taes i bruuuuk! Needless to say, jeg er i ekstase av en annen verden akkurat nå. Det er selvfølgelig mye som gjenstår, men det aller viktigste er at jeg har strøm på kjøkkenet, og lys, og vann, og mulighet for å lage SKIKKELIG mat for første gang siden jeg flytta ut av den gamle leiligheta. Jeg! Er! Lykkelig!
Pappa og bestefar har jobbet som noen helter for å få ting ferdig for meg, og uten dem hadde jeg ikke hadd kjøkken i det hele tatt. Er så sinnsykt takknemlig!
Og mens de har jobba, så har jeg sutti og knota med symaskin, og har gjort om en av favorittkjolene mine så den har blitt litt mer fancy. Nå kan jeg pakke den ned i kofferten i morgen, sammens med siste rest av alt annet som skal pakkes, og da er jeg faktisk klar for avreise! Skal ta meg av det i morgen, samt å rydde litt på kjøkkenet, og på onsdag skal jeg til frisør før jeg tilbringer siste natta på Mo nede hos mamma. På Torsdag kl halv 4 tar jeg toget ned til Trondheim, og på fredags mårran forlater jeg Norge og setter snuten mot A - R - G - E - N - T - I - N - A - !!!
Heh, jeg er i godt humør i dag, jeg. *smile*
søndag 10. november 2013
Bursdager
I går var vi ute og spiste på No3, som er byens absolutt beste spiseplass, for en for-feiring av bestefars 70års dag. Han trodde han skulle ut med bestemor, og ble overrasket på No3 av at vi satt inne på et privat spiserom og ventet på dem. Og etter en super middag så dro vi hjem til mamma og pappa for et par cognac. Det var virkelig flott. Hele ettermidagen og kvelden var virkelig fantastisk, og det ble sagt mange gode, varme og rørende ord, så det ble både latter og tårer. En liten, og privat, men flott feiring! Og jeg tror bestefar satte virkelig stor pris på det.
No3 er virkelig et steds som er verdt å besøke. Maten er fantastisk, stemningen behagelig, og de har utrolig flotte folk som jobber der. Jeg har aldri dratt misfornøyd derfra, det er bra sikkert!
Apropos bursdager...
Jeg har alltid hatt en forferdelig bursdagsangst, og for et par år tilbake var den virkelig helt jævlig. Opptil to måneder før bursdagen min begynte den som regel, og ble bare verre og verre jo nærmere jeg kom selve dagen. Den toppa seg skikkelig da jeg ble 26 hvor jeg, i tillegg til å få et heftig sammenbrudd dagen før som jeg helst bare vil fortrenge, satt jeg alene hele dagen i en annen persons leilighet og bare hata meg selv. Jeg tror virkelig jeg fant et nytt lavpunkt der, det må jeg bare si.
Men det var det året der, 2011, hvor ting virkelig forandra seg i livet mitt, så når neste bursdag kom, i Januar 2012, og jeg ble 27, så var bursdagsangsten kurert. Fullstending. Nå bare gleder jeg meg til jeg har bursdag! Og nå er det faktisk bare litt over en måned til jeg fyller 29, så om ett år og en måned blir jeg faktisk hele 30 år gammel! Er litt sært å tenke på, det. Men jeg gleder meg, faktisk. Har planer om skikkelig storfeiring da, med leie av lokale og greier. Og temaet bestemte lillebror for mange år siden: Kle deg slik som du gjorde i de mest minnesrike tenårene dine! Haha! Det tror jeg blir spesielt.
Men bursdagen som kommer nå først, om en måneds tid, blir desverre ikke feiret. Jeg vil veldig gjerne, men har faktisk ikke muligheten til det. Jeg tviler sterkt på at jeg er ferdig med leiligheta til da, og det å ha fest her midt oppi oppussing og greier blir bare for mye stress for meg, spesielt med tanke på helsa mi. Så, desverre, blir ingen 29-feiring på meg. Får bare se til å ta det igjen ett år senere da, tenker jeg.
Men nuh skal jeg slappe av resten av kvelden med en øl og litt Netflix titting.
Håper dere har hatt en flott helg, folkens!
~Anett
No3 er virkelig et steds som er verdt å besøke. Maten er fantastisk, stemningen behagelig, og de har utrolig flotte folk som jobber der. Jeg har aldri dratt misfornøyd derfra, det er bra sikkert!
Apropos bursdager...
Jeg har alltid hatt en forferdelig bursdagsangst, og for et par år tilbake var den virkelig helt jævlig. Opptil to måneder før bursdagen min begynte den som regel, og ble bare verre og verre jo nærmere jeg kom selve dagen. Den toppa seg skikkelig da jeg ble 26 hvor jeg, i tillegg til å få et heftig sammenbrudd dagen før som jeg helst bare vil fortrenge, satt jeg alene hele dagen i en annen persons leilighet og bare hata meg selv. Jeg tror virkelig jeg fant et nytt lavpunkt der, det må jeg bare si.
Men det var det året der, 2011, hvor ting virkelig forandra seg i livet mitt, så når neste bursdag kom, i Januar 2012, og jeg ble 27, så var bursdagsangsten kurert. Fullstending. Nå bare gleder jeg meg til jeg har bursdag! Og nå er det faktisk bare litt over en måned til jeg fyller 29, så om ett år og en måned blir jeg faktisk hele 30 år gammel! Er litt sært å tenke på, det. Men jeg gleder meg, faktisk. Har planer om skikkelig storfeiring da, med leie av lokale og greier. Og temaet bestemte lillebror for mange år siden: Kle deg slik som du gjorde i de mest minnesrike tenårene dine! Haha! Det tror jeg blir spesielt.
Men bursdagen som kommer nå først, om en måneds tid, blir desverre ikke feiret. Jeg vil veldig gjerne, men har faktisk ikke muligheten til det. Jeg tviler sterkt på at jeg er ferdig med leiligheta til da, og det å ha fest her midt oppi oppussing og greier blir bare for mye stress for meg, spesielt med tanke på helsa mi. Så, desverre, blir ingen 29-feiring på meg. Får bare se til å ta det igjen ett år senere da, tenker jeg.
Men nuh skal jeg slappe av resten av kvelden med en øl og litt Netflix titting.
Håper dere har hatt en flott helg, folkens!
~Anett
lørdag 9. november 2013
Ny dippedutt!
Dagens lille innlegg blir nettopp det; lite. Har vært en aktiv dag, som enda ikke er over, så har faktisk ikke så mye tid til å sitte og skribble så veldig lenge. Men, men!
Jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen når det gjelder kjøkkenet mitt, endelig! Det ser ut til at jeg skal bli ferdig til jul, og da er det bare soverommet og gangen igjen så er hele leiligheta ferdig! Jeg begynte renoveringa i Januar i år, så når jeg nå endelig blir ferdig så har jeg holdt på i ett år! Jeeze, er the rart jeg er lei? Kjenner virkelig hvor sliten jeg er nå. Men! Det positive er at jeg får et utrolig flott hjem, helt til MIN smak. Har jo blant annet designa hele kjøkkenet selv, hehe.
Det blir bra, til slutt, alt sammen.
Oh! Og i dag har jeg faktisk kjøpt meg ny mobil! Jeg er ikke den som bruker mye penger på sånt, og de fleste gangene jeg har kjøpt meg ny mobil så har jeg kjøpt de på sånn supertilbud for 1,- eller noe. Den telefonen jeg har hatt nå har vært en av de dyreste (tror jeg betalte 800,- eller noe sånt for den), og det var den første telefonen jeg har hatt med touch og greier. Og det har vært et veldig intenst hat-elsk forhold. Men nå! Nå har jeg faktisk brukt noen tusen på en splitter ny og skikkelig telefon, for første gang! En Samsung Galaxy S4! Det gjorde virkelig vondt i pengboka, spesielt siden jeg teknisk sett ikke har råd til dette, men faen heller. Det er første gang jeg gjør noe sånt, så hvorfor ikke? Er en fin gave til meg selv, etter alt jeg har strevd med dette året. Så, ja, fornøyd nå.
Nå skal jeg se om jeg får til å ta den i bruk da...
Jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen når det gjelder kjøkkenet mitt, endelig! Det ser ut til at jeg skal bli ferdig til jul, og da er det bare soverommet og gangen igjen så er hele leiligheta ferdig! Jeg begynte renoveringa i Januar i år, så når jeg nå endelig blir ferdig så har jeg holdt på i ett år! Jeeze, er the rart jeg er lei? Kjenner virkelig hvor sliten jeg er nå. Men! Det positive er at jeg får et utrolig flott hjem, helt til MIN smak. Har jo blant annet designa hele kjøkkenet selv, hehe.
Det blir bra, til slutt, alt sammen.
Oh! Og i dag har jeg faktisk kjøpt meg ny mobil! Jeg er ikke den som bruker mye penger på sånt, og de fleste gangene jeg har kjøpt meg ny mobil så har jeg kjøpt de på sånn supertilbud for 1,- eller noe. Den telefonen jeg har hatt nå har vært en av de dyreste (tror jeg betalte 800,- eller noe sånt for den), og det var den første telefonen jeg har hatt med touch og greier. Og det har vært et veldig intenst hat-elsk forhold. Men nå! Nå har jeg faktisk brukt noen tusen på en splitter ny og skikkelig telefon, for første gang! En Samsung Galaxy S4! Det gjorde virkelig vondt i pengboka, spesielt siden jeg teknisk sett ikke har råd til dette, men faen heller. Det er første gang jeg gjør noe sånt, så hvorfor ikke? Er en fin gave til meg selv, etter alt jeg har strevd med dette året. Så, ja, fornøyd nå.
Nå skal jeg se om jeg får til å ta den i bruk da...
fredag 8. november 2013
Takk og bukk, og fjortistendenser
Wow. Bare... Wow. Jeg vil bare si tusen hjertelig takk til alle som leste gårsdagens innlegg om det å være ufør, og en ekstra takk til de som sendte meg beskjeder på facebook med gode ord. Den responsen jeg fikk på det innlegget har rett og slett vært helt utrolig! Jeg er stum av forundring, og takknemlighet. Dere vet å varme hjertet mitt, det skal dere vite!
Alt i alt, vet dere hvor mange sidevisninger jeg hadde i går? 643 sidevisninger! På den originale bloggen min hadde jeg, på det meste, litt over 30. Du skal tro jeg var i sjokk i morges da jeg sjekka. Og det verste - eller beste - er at med de jeg har hatt hittils i dag så er jeg oppe i over 800 sidevisninger! Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Jeg er rett og slett i sjokk.
Så, igjen, tusen takk.
Dagen ellers har vært grei, og det virker som om de er ferdig med det verste av murborring inne hos naboen. De begynte tidlig i dag også, seff, men det var i allefall ikke like ille som første dagen. Og så har jeg faktisk vært ute og gått meg en tur! Jeg veit jeg skal ta det med ro, men jeg hadde behov for å bevege meg litt, så jeg gikk ned til byen. Det var vondt, men også veldig godt.
Jeg fant nettopp et rødt hår på det hårstrikket jeg nettopp tok ut av håret. Og jeg er blond. Hmm, skeptisk.
Anywho!
Så jeg har funnet ut at jeg antaglivis har et pittelite minicrush på noen, av den typen hvor hjernen min skrur seg av og jeg blir knallrød når jeg ser vedkommede. Og jeg aner ikke hvorfor. Joda, hun er ufattelig nydelig, det skal hun ha, men jeg kjenner henne ikke i det hele tatt og har snakket med henne en og en halv gang, så hvordan i alle dager jeg har klart å få et lite crush er beyond meg. I tillegg jobber hun på en butikk jeg ikke er så ofte innom, så jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har sett henne.
Men hun har et eller annet med seg, og det gjør meg ør i toppen når jeg ser henne og jeg føler meg som jeg plutselig er blitt 14 igjen. Vi var innom der hun jobber i dag, og hun var på telefonen når jeg og mamma gikk forbi henne, så jeg bare nikka sånn høflig til henne og fikk et smil og et vink tilbake. Og dermed var hele hjernen min plutselig grøt. Selv mamma er enig om at det er et eller annet med henne, men jeg kan nesten garantere at hun ikke svinger min vei. Er som regel kun hetero jenter jeg faller for, eller jenter som er gift. Helst er de både hetero og gift, haha!
Men, ja, jeg sitter faktisk og pønsker ut unskyldninger jeg kan ha for å dra innom butikken bare for å si hei. It's official! Jeg har blitt fjortis igjen... Woo.
Alt i alt, vet dere hvor mange sidevisninger jeg hadde i går? 643 sidevisninger! På den originale bloggen min hadde jeg, på det meste, litt over 30. Du skal tro jeg var i sjokk i morges da jeg sjekka. Og det verste - eller beste - er at med de jeg har hatt hittils i dag så er jeg oppe i over 800 sidevisninger! Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Jeg er rett og slett i sjokk.
Så, igjen, tusen takk.
Dagen ellers har vært grei, og det virker som om de er ferdig med det verste av murborring inne hos naboen. De begynte tidlig i dag også, seff, men det var i allefall ikke like ille som første dagen. Og så har jeg faktisk vært ute og gått meg en tur! Jeg veit jeg skal ta det med ro, men jeg hadde behov for å bevege meg litt, så jeg gikk ned til byen. Det var vondt, men også veldig godt.
Jeg fant nettopp et rødt hår på det hårstrikket jeg nettopp tok ut av håret. Og jeg er blond. Hmm, skeptisk.
Anywho!
Så jeg har funnet ut at jeg antaglivis har et pittelite minicrush på noen, av den typen hvor hjernen min skrur seg av og jeg blir knallrød når jeg ser vedkommede. Og jeg aner ikke hvorfor. Joda, hun er ufattelig nydelig, det skal hun ha, men jeg kjenner henne ikke i det hele tatt og har snakket med henne en og en halv gang, så hvordan i alle dager jeg har klart å få et lite crush er beyond meg. I tillegg jobber hun på en butikk jeg ikke er så ofte innom, så jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har sett henne.
Men hun har et eller annet med seg, og det gjør meg ør i toppen når jeg ser henne og jeg føler meg som jeg plutselig er blitt 14 igjen. Vi var innom der hun jobber i dag, og hun var på telefonen når jeg og mamma gikk forbi henne, så jeg bare nikka sånn høflig til henne og fikk et smil og et vink tilbake. Og dermed var hele hjernen min plutselig grøt. Selv mamma er enig om at det er et eller annet med henne, men jeg kan nesten garantere at hun ikke svinger min vei. Er som regel kun hetero jenter jeg faller for, eller jenter som er gift. Helst er de både hetero og gift, haha!
Men, ja, jeg sitter faktisk og pønsker ut unskyldninger jeg kan ha for å dra innom butikken bare for å si hei. It's official! Jeg har blitt fjortis igjen... Woo.
torsdag 7. november 2013
Ufør
Huet surrer som et vepsebol. Et fint resultat av at de startet murborringa inne hos naboen ca ti på 8 i morges. Er i allefall bedre enn i går, når de starta kl 7 om mårran. De driver visst å river veggen mellom stua og kjøkkenet. Er et helvettes bråk, men blir sikkert bra til slutt kan jeg tenke meg.
Anywho!
Det er noe jeg har ønska å ta opp ganske lenge nå, så skal jeg endelig gjøre det.
Folk flest vet at jeg er uføretrygda. Det er ikke akkurat noen hemmelighet, det. Jeg har akseptert det, og ser ingen grunn til å syte på grunn av det. Men, jeg skal være ærlig om at folks reaksjoner på det kan til tider være veldig ubehagelig. Er stort sett det der "Javel? Hvordan det?" jeg får høre, sammens med et skeptisk blikk som sier meg at de egentlig tenker at jeg bare er en lat jævel som bruker unskyldninger for å sitte på rævva og ikke gjøre noe som helst. Det synes jo ikke på meg at jeg er syk, så hvorfor skal de tro på at jeg er det.
Jeg er blitt flink til å ikke ta meg nær av det, for de vet jo faktisk ikke bedre, men det gjør fremdeles litt vondt når de gir meg det blikket. Det er ikke akkurat godt for selvfølelsen, spesielt ikke når jeg vet at en del folk prater bak ryggen min om det.
Ja, hvorfor er jeg egentlig uføretrygdet? Hva mener jeg når jeg sier at jeg er syk?
De fleste vet at jeg har hatt store problemer med angst og depresjoner mesteparten av livet mitt. Men for de som aldri har opplevd noe slikt selv, så er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det påvirker livet ditt. Det er lett å si at det bare er å ta seg i nakken, men jeg kan garantere deg at det er alt annet enn enkelt.
Har du noengang bråvåknet fra søvn, enten av et mareritt eller at noe vekker deg plutselig, og hjertet går i 120 så du så vidt klarer å puste, og brystkassa bare verker? Du er ikke egentlig redd, men alikvel verker hele kroppen av en fysisk frykt som rett og slett ikke kan beskrives. Hvis du kan forestille deg den følelsen, og at du plutselig får den mens du driver å tar på deg ytterjakka og skal gå ut av ditt eget hjem, helt uten grunn, ja, da kan du forestille deg angst. Det er den der fysiske frykten hvor hjertet banker altfor fort, brystkassa verker, og du får nesten ikke puste, og fordi det kommer uten grunn så skremmer det vannet av deg. Du lærer deg å frykte den følselsen mer enn noe annet, og alt som kan utløse den følselsen blir ting du skyr som pesten. Du går konstant rundt og ber om at du skal slippe å føle det sånn, og til slutt ender du opp med å sperre deg inne i ditt eget hjem i håp om at det skal spare deg for den.
Det å være deprimert er ikke å gå rundt å være trist hele tiden, som mange kanskje tror. Det er mer en følelse av tomhet. Som om ingenting har betydning. Som om DU ikke har noen betydning. Du er trett, nedstemt, og føler deg rett og slett tom og ubetydelig. Hvorfor skal du orke noe som helst? Er det noe vits å reise seg fra senga? Er det noe vits å spise noe? Er det noe vits å leve i det hele tatt? Alt er meningsløst uansett. Du vil grine, men det kommer ingen tårer, for du er tom på innsiden. Alt du egentlig vil er å legge deg ned og vente på at døden skal ta deg vekk fra deg selv.
Ja, det er to veldig ekstreme måter å beskrive angst og depresjon på, men det er slik jeg har opplevd det. Mesteparten av livet mitt har jeg følt det akkurat sånn, til daglig. Jeg har prøvd å ta livet av meg tre ganger, som jeg kan huske, og et tusentalls ganger har jeg vært på tur til å prøve, men har feiga ut i siste liten. For det meste har jeg bare ligget og grått mens jeg har bedt, om igjen og om igjen, om at noen eller noe skal drepe meg så jeg slipper å leve lengre.
Men angst og depresjon er egentlig bare en liten del av alt det jeg har strevd med av psykiske lidelser. Livet mitt har vært en konstant kamp mot meg selv og mitt eget hode, og det er en kamp jeg tapte alt for ofte. Det aller verste har vært psykosene. De er virkelig ikke noe jeg ville unnet min verste fiende en gang.
Det å sitte i et hjørne i ditt eget hjem, hysterisk av angst etter å ha skreket i timesvis, og se skyggene bevege seg, og hender komme ut av veggen for å ta deg... Det verste er når det er en liten del av hjernen din der bak i hodet ditt som forteller deg at det du ser ikke er mulig. De tingene som kravler mot deg på gulvet eksisterer ikke, så du skal ikke kunne se dem. Så hvorfor er de der? Hvorfor ser du de skapningene? Hvorfor hører du de stemmene hviske ting til deg? Hvorfor tror du at hvis du beveger deg vekk fra hjørnet ditt så kommer et eller annet til å komme å slite deg i stykker? Det er ikke mulig, og du vet det, så hvorfor tror du på det?
Psykoser, ja. De er ikke så hyggelige.
Jeg takler stress veldig dårlig. Jeg blir fort stressa, noe som fort kan gå over til uro, og den uroen kan lett utvikle seg til en følelse av angst, og går det videre derfra så kan jeg bryte sammen og bli hysterisk, og psykosene kan komme frem. Og sånn har jeg levd. Lenge. Altfor lenge.
Hver gang jeg har vært i jobb, eller gått skole, så har jeg blitt stressa av ingenting. Det er idiotisk, jeg vet det, men sånn er det. Og derfra har det lett gått over til en sinnsstemning som virkelig ikke er bra, hverken for meg eller for de rundt meg. Jeg har skadet folk, både fysisk og psykisk, når jeg har hatt skikkelig ille psykoser.
Derfor ble jeg uføretrygdet.
Alle mente at det var best om jeg ikke var ute i jobb blant andre folk.
Både for min egen del, og for andres del.
Det har du sannheten min.
Så, de siste årene har ting endra seg. Jeg har jobba hardt - hardere enn noen faktisk er klar over - og jeg har gjort ting som folk aldri blir å få vite, og jeg har blitt bedre. Jeg bekjempa depresjonen for nesten 3 år siden, og ble erklært frisk fra den. Den var faktisk ganske enkel å bekjempe. Det neste året etter det bekjempa jeg angsten med alt det jeg hadde, og det var alt annet enn enkelt. Men jeg klarte det, etter mye om og men, og på tross av at livet mitt tok en uventet og ukoselig vending midt oppi det hele. Det var en hard kamp, men jeg klarte å bekjempe det som gav meg psykoser, og jeg ble til slutt erklært så frisk som det er mulig at jeg kan bli, mentalt sett. Selvfølgelig, jeg har personlighetsforstyrrelser som ligger der bak, som jeg aldri kan bli kvitt, og som kan komme tilbake og gjøre meg syk igjen, men jeg har kontroll over dem nå. Jeg styrer DEM, og ikke omvendt. Så, jeg har det bra.
I fjor sommer, etter å ha vært psykisk frisk en god stund, så klarte jeg endelig å slappe av. Etter å ha levd i frykt og vært anspent i over 20 år, så ga jeg slipp, og kroppen fikk endelig ta fri. Og det var da den kjente hvor sliten den var.
Etter så mange år med dårlig psykisk helse, så ødela jeg kroppen min uten å være klar over det. Den var utslitt, på alle mulige måter, og jeg ble sengeliggende i to uker med intense smerter over det hele. Betennelse i hele kroppen, sa legen. Jeg ble bedre etter en stund, og kunne bevege meg igjen, men smertene ble aldri borte. Jeg gikk et år å den måten, med smerter over det hele, og uten den minste peiling på hva i all verden det var som gav meg de smertene.
Torsdag 3dje oktober i år fikk jeg diagnosen Fibromyalgi, og beskjed om at jeg var så utbrent at jeg kunne utvikle ME i tillegg hvis jeg ikke tok det med ro. Kroppen min er rett og slett ødelagt.
Det er litt urettferdig.
Jeg har kjempet i så mange år for å komme meg ut av det helvete jeg levde i i mitt eget hode, og når jeg endelig kom meg ut av det så var kroppen min ødelagt. Alle mine planer om å komme meg ut i arbeid igjen nå når jeg har blitt så frisk psykisk bare falt i grus. Og alt jeg kan tenke er "Hvorfor?"
Har du noensinne hatt skikkelig tannpine av verste sort? Eller, om du er jente, hatt skikkelig jævlige menstrsjonssmerter? Akkurat slik føles det når det verker i kroppen min, og jeg er aldri helt sikker på om at det er skjelettet eller musklene som har vondt. Smerten er intens, og mest konsentrert i beina og armene mine, og ingenting hjelper av smertestillende. Men det verste er energien. Jeg er kanskje en lat person, som liker enkle løsninger, men jeg har alltid vært en aktiv og lat person. Jeg gikk overalt, om jeg skulle til byen eller legen, og var ofte og mye i aktivitet. Nå er det bare så vidt jeg makter å komme meg ut av senga, fordi jeg er så trett og sliten. Jeg har rett og slett ikke energi i det hele tatt.
Fibromyalgi kan ikke kureres, men det kan behandles og gjøres bedre, så man kan leve med det. Det kommer til å ta tid, så jeg må bare være tålmodig. Og folk rundt meg må være tålmodig med meg.
Jeg er uføretrygdet fordi jeg er syk. Det synes kanskje ikke på meg, men det er bare så vidt jeg henger sammen, både fysisk og psykisk. Når jeg sier at jeg ikke makter så mye som andre gjør, og helst bare vil ta det med ro, så er det en jævlig god grunn til det. Jeg lever, og det er egentlig et jævla mirakel, om jeg skal være ærlig. 90% av livet mitt har jeg ønska av hele meg at jeg ikke levde. Jeg skulle vært død for lenge siden.
Tenk over det, neste gang du rister på huet av at jeg sliter meg opp eller ned en trapp, og sutrer over at jeg er sliten. Tenk på det at jeg skulle vært død. Jeg skulle ikke vært en del av livet ditt.
Og så setter du pris på livet ditt og det du har. Det kunne vært verre.
Anywho!
Det er noe jeg har ønska å ta opp ganske lenge nå, så skal jeg endelig gjøre det.
Folk flest vet at jeg er uføretrygda. Det er ikke akkurat noen hemmelighet, det. Jeg har akseptert det, og ser ingen grunn til å syte på grunn av det. Men, jeg skal være ærlig om at folks reaksjoner på det kan til tider være veldig ubehagelig. Er stort sett det der "Javel? Hvordan det?" jeg får høre, sammens med et skeptisk blikk som sier meg at de egentlig tenker at jeg bare er en lat jævel som bruker unskyldninger for å sitte på rævva og ikke gjøre noe som helst. Det synes jo ikke på meg at jeg er syk, så hvorfor skal de tro på at jeg er det.
Jeg er blitt flink til å ikke ta meg nær av det, for de vet jo faktisk ikke bedre, men det gjør fremdeles litt vondt når de gir meg det blikket. Det er ikke akkurat godt for selvfølelsen, spesielt ikke når jeg vet at en del folk prater bak ryggen min om det.
Ja, hvorfor er jeg egentlig uføretrygdet? Hva mener jeg når jeg sier at jeg er syk?
De fleste vet at jeg har hatt store problemer med angst og depresjoner mesteparten av livet mitt. Men for de som aldri har opplevd noe slikt selv, så er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det påvirker livet ditt. Det er lett å si at det bare er å ta seg i nakken, men jeg kan garantere deg at det er alt annet enn enkelt.
Har du noengang bråvåknet fra søvn, enten av et mareritt eller at noe vekker deg plutselig, og hjertet går i 120 så du så vidt klarer å puste, og brystkassa bare verker? Du er ikke egentlig redd, men alikvel verker hele kroppen av en fysisk frykt som rett og slett ikke kan beskrives. Hvis du kan forestille deg den følelsen, og at du plutselig får den mens du driver å tar på deg ytterjakka og skal gå ut av ditt eget hjem, helt uten grunn, ja, da kan du forestille deg angst. Det er den der fysiske frykten hvor hjertet banker altfor fort, brystkassa verker, og du får nesten ikke puste, og fordi det kommer uten grunn så skremmer det vannet av deg. Du lærer deg å frykte den følselsen mer enn noe annet, og alt som kan utløse den følselsen blir ting du skyr som pesten. Du går konstant rundt og ber om at du skal slippe å føle det sånn, og til slutt ender du opp med å sperre deg inne i ditt eget hjem i håp om at det skal spare deg for den.
Det å være deprimert er ikke å gå rundt å være trist hele tiden, som mange kanskje tror. Det er mer en følelse av tomhet. Som om ingenting har betydning. Som om DU ikke har noen betydning. Du er trett, nedstemt, og føler deg rett og slett tom og ubetydelig. Hvorfor skal du orke noe som helst? Er det noe vits å reise seg fra senga? Er det noe vits å spise noe? Er det noe vits å leve i det hele tatt? Alt er meningsløst uansett. Du vil grine, men det kommer ingen tårer, for du er tom på innsiden. Alt du egentlig vil er å legge deg ned og vente på at døden skal ta deg vekk fra deg selv.
Ja, det er to veldig ekstreme måter å beskrive angst og depresjon på, men det er slik jeg har opplevd det. Mesteparten av livet mitt har jeg følt det akkurat sånn, til daglig. Jeg har prøvd å ta livet av meg tre ganger, som jeg kan huske, og et tusentalls ganger har jeg vært på tur til å prøve, men har feiga ut i siste liten. For det meste har jeg bare ligget og grått mens jeg har bedt, om igjen og om igjen, om at noen eller noe skal drepe meg så jeg slipper å leve lengre.
Men angst og depresjon er egentlig bare en liten del av alt det jeg har strevd med av psykiske lidelser. Livet mitt har vært en konstant kamp mot meg selv og mitt eget hode, og det er en kamp jeg tapte alt for ofte. Det aller verste har vært psykosene. De er virkelig ikke noe jeg ville unnet min verste fiende en gang.
Det å sitte i et hjørne i ditt eget hjem, hysterisk av angst etter å ha skreket i timesvis, og se skyggene bevege seg, og hender komme ut av veggen for å ta deg... Det verste er når det er en liten del av hjernen din der bak i hodet ditt som forteller deg at det du ser ikke er mulig. De tingene som kravler mot deg på gulvet eksisterer ikke, så du skal ikke kunne se dem. Så hvorfor er de der? Hvorfor ser du de skapningene? Hvorfor hører du de stemmene hviske ting til deg? Hvorfor tror du at hvis du beveger deg vekk fra hjørnet ditt så kommer et eller annet til å komme å slite deg i stykker? Det er ikke mulig, og du vet det, så hvorfor tror du på det?
Psykoser, ja. De er ikke så hyggelige.
Jeg takler stress veldig dårlig. Jeg blir fort stressa, noe som fort kan gå over til uro, og den uroen kan lett utvikle seg til en følelse av angst, og går det videre derfra så kan jeg bryte sammen og bli hysterisk, og psykosene kan komme frem. Og sånn har jeg levd. Lenge. Altfor lenge.
Hver gang jeg har vært i jobb, eller gått skole, så har jeg blitt stressa av ingenting. Det er idiotisk, jeg vet det, men sånn er det. Og derfra har det lett gått over til en sinnsstemning som virkelig ikke er bra, hverken for meg eller for de rundt meg. Jeg har skadet folk, både fysisk og psykisk, når jeg har hatt skikkelig ille psykoser.
Derfor ble jeg uføretrygdet.
Alle mente at det var best om jeg ikke var ute i jobb blant andre folk.
Både for min egen del, og for andres del.
Det har du sannheten min.
Så, de siste årene har ting endra seg. Jeg har jobba hardt - hardere enn noen faktisk er klar over - og jeg har gjort ting som folk aldri blir å få vite, og jeg har blitt bedre. Jeg bekjempa depresjonen for nesten 3 år siden, og ble erklært frisk fra den. Den var faktisk ganske enkel å bekjempe. Det neste året etter det bekjempa jeg angsten med alt det jeg hadde, og det var alt annet enn enkelt. Men jeg klarte det, etter mye om og men, og på tross av at livet mitt tok en uventet og ukoselig vending midt oppi det hele. Det var en hard kamp, men jeg klarte å bekjempe det som gav meg psykoser, og jeg ble til slutt erklært så frisk som det er mulig at jeg kan bli, mentalt sett. Selvfølgelig, jeg har personlighetsforstyrrelser som ligger der bak, som jeg aldri kan bli kvitt, og som kan komme tilbake og gjøre meg syk igjen, men jeg har kontroll over dem nå. Jeg styrer DEM, og ikke omvendt. Så, jeg har det bra.
I fjor sommer, etter å ha vært psykisk frisk en god stund, så klarte jeg endelig å slappe av. Etter å ha levd i frykt og vært anspent i over 20 år, så ga jeg slipp, og kroppen fikk endelig ta fri. Og det var da den kjente hvor sliten den var.
Etter så mange år med dårlig psykisk helse, så ødela jeg kroppen min uten å være klar over det. Den var utslitt, på alle mulige måter, og jeg ble sengeliggende i to uker med intense smerter over det hele. Betennelse i hele kroppen, sa legen. Jeg ble bedre etter en stund, og kunne bevege meg igjen, men smertene ble aldri borte. Jeg gikk et år å den måten, med smerter over det hele, og uten den minste peiling på hva i all verden det var som gav meg de smertene.
Torsdag 3dje oktober i år fikk jeg diagnosen Fibromyalgi, og beskjed om at jeg var så utbrent at jeg kunne utvikle ME i tillegg hvis jeg ikke tok det med ro. Kroppen min er rett og slett ødelagt.
Det er litt urettferdig.
Jeg har kjempet i så mange år for å komme meg ut av det helvete jeg levde i i mitt eget hode, og når jeg endelig kom meg ut av det så var kroppen min ødelagt. Alle mine planer om å komme meg ut i arbeid igjen nå når jeg har blitt så frisk psykisk bare falt i grus. Og alt jeg kan tenke er "Hvorfor?"
Har du noensinne hatt skikkelig tannpine av verste sort? Eller, om du er jente, hatt skikkelig jævlige menstrsjonssmerter? Akkurat slik føles det når det verker i kroppen min, og jeg er aldri helt sikker på om at det er skjelettet eller musklene som har vondt. Smerten er intens, og mest konsentrert i beina og armene mine, og ingenting hjelper av smertestillende. Men det verste er energien. Jeg er kanskje en lat person, som liker enkle løsninger, men jeg har alltid vært en aktiv og lat person. Jeg gikk overalt, om jeg skulle til byen eller legen, og var ofte og mye i aktivitet. Nå er det bare så vidt jeg makter å komme meg ut av senga, fordi jeg er så trett og sliten. Jeg har rett og slett ikke energi i det hele tatt.
Fibromyalgi kan ikke kureres, men det kan behandles og gjøres bedre, så man kan leve med det. Det kommer til å ta tid, så jeg må bare være tålmodig. Og folk rundt meg må være tålmodig med meg.
Jeg er uføretrygdet fordi jeg er syk. Det synes kanskje ikke på meg, men det er bare så vidt jeg henger sammen, både fysisk og psykisk. Når jeg sier at jeg ikke makter så mye som andre gjør, og helst bare vil ta det med ro, så er det en jævlig god grunn til det. Jeg lever, og det er egentlig et jævla mirakel, om jeg skal være ærlig. 90% av livet mitt har jeg ønska av hele meg at jeg ikke levde. Jeg skulle vært død for lenge siden.
Tenk over det, neste gang du rister på huet av at jeg sliter meg opp eller ned en trapp, og sutrer over at jeg er sliten. Tenk på det at jeg skulle vært død. Jeg skulle ikke vært en del av livet ditt.
Og så setter du pris på livet ditt og det du har. Det kunne vært verre.
onsdag 6. november 2013
Norsk blogg!
Jeg har fått høre at det er mange som prøver å følge den originale bloggen min, men som synes det er litt tungt siden den er på engelsk. Flesteparten av leserne mine er engelske, eller bruker engelsk daglig, mens de norske leserne mine er ganske så få. Eller, nå skal det sies at jeg har ikke akkurat undersøkt så ekstremt nøye hvor mange norske lesere jeg har, men en del av de jeg har snakket med plages med at bloggen er på engelsk.
Så, til deres ære, og til hvem andre som måtte plages med å lese mye engelsk, så har jeg oppretta denne lille saken som er på norsk.
Den originale bloggen min ~ keyjester.blogspot.no ~ er hovedsakelig et steds hvor jeg skribler ned ting og tang som foregår i hodet mitt, og er mer eller mindre en åpen dagbok for hele verden, og den skrives på engelsk slik at folk flest skal kunne forstå den. Jeg tar opp alt og ingenting der, av både viktige og uviktige ting. Og det er den jeg først og fremst prioriterer, bare så dere vet det.
Denne lille bloggen blir en hverdagsblogg hvor jeg rett og slett skriver om min ikke så altfor lille verden, og hva som skjer i den. Den skal oppdateres daglig, helst hver kveld, om alt går etter planen. Jeg er litt dårlig på å følge planer.... Men jeg skal forsøke. Er vel først og fremst et lite personlig prosjekt, dette, så får vi se etter hvert hva som kommer ut av det.
Cheers~
Anett
Så, til deres ære, og til hvem andre som måtte plages med å lese mye engelsk, så har jeg oppretta denne lille saken som er på norsk.
Den originale bloggen min ~ keyjester.blogspot.no ~ er hovedsakelig et steds hvor jeg skribler ned ting og tang som foregår i hodet mitt, og er mer eller mindre en åpen dagbok for hele verden, og den skrives på engelsk slik at folk flest skal kunne forstå den. Jeg tar opp alt og ingenting der, av både viktige og uviktige ting. Og det er den jeg først og fremst prioriterer, bare så dere vet det.
Denne lille bloggen blir en hverdagsblogg hvor jeg rett og slett skriver om min ikke så altfor lille verden, og hva som skjer i den. Den skal oppdateres daglig, helst hver kveld, om alt går etter planen. Jeg er litt dårlig på å følge planer.... Men jeg skal forsøke. Er vel først og fremst et lite personlig prosjekt, dette, så får vi se etter hvert hva som kommer ut av det.
Cheers~
Anett
Abonner på:
Kommentarer (Atom)