Ufør

Huet surrer som et vepsebol. Et fint resultat av at de startet murborringa inne hos naboen ca ti på 8 i morges. Er i allefall bedre enn i går, når de starta kl 7 om mårran. De driver visst å river veggen mellom stua og kjøkkenet. Er et helvettes bråk, men blir sikkert bra til slutt kan jeg tenke meg.

Anywho!

Det er noe jeg har ønska å ta opp ganske lenge nå, så skal jeg endelig gjøre det.

Folk flest vet at jeg er uføretrygda. Det er ikke akkurat noen hemmelighet, det. Jeg har akseptert det, og ser ingen grunn til å syte på grunn av det. Men, jeg skal være ærlig om at folks reaksjoner på det kan til tider være veldig ubehagelig. Er stort sett det der "Javel? Hvordan det?" jeg får høre, sammens med et skeptisk blikk som sier meg at de egentlig tenker at jeg bare er en lat jævel som bruker unskyldninger for å sitte på rævva og ikke gjøre noe som helst. Det synes jo ikke på meg at jeg er syk, så hvorfor skal de tro på at jeg er det.

Jeg er blitt flink til å ikke ta meg nær av det, for de vet jo faktisk ikke bedre, men det gjør fremdeles litt vondt når de gir meg det blikket. Det er ikke akkurat godt for selvfølelsen, spesielt ikke når jeg vet at en del folk prater bak ryggen min om det.

Ja, hvorfor er jeg egentlig uføretrygdet? Hva mener jeg når jeg sier at jeg er syk?

De fleste vet at jeg har hatt store problemer med angst og depresjoner mesteparten av livet mitt. Men for de som aldri har opplevd noe slikt selv, så er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det påvirker livet ditt. Det er lett å si at det bare er å ta seg i nakken, men jeg kan garantere deg at det er alt annet enn enkelt.

Har du noengang bråvåknet fra søvn, enten av et mareritt eller at noe vekker deg plutselig, og hjertet går i 120 så du så vidt klarer å puste, og brystkassa bare verker? Du er ikke egentlig redd, men alikvel verker hele kroppen av en fysisk frykt som rett og slett ikke kan beskrives. Hvis du kan forestille deg den følelsen, og at du plutselig får den mens du driver å tar på deg ytterjakka og skal gå ut av ditt eget hjem, helt uten grunn, ja, da kan du forestille deg angst. Det er den der fysiske frykten hvor hjertet banker altfor fort, brystkassa verker, og du får nesten ikke puste, og fordi det kommer uten grunn så skremmer det vannet av deg. Du lærer deg å frykte den følselsen mer enn noe annet, og alt som kan utløse den følselsen blir ting du skyr som pesten. Du går konstant rundt og ber om at du skal slippe å føle det sånn, og til slutt ender du opp med å sperre deg inne i ditt eget hjem i håp om at det skal spare deg for den.

Det å være deprimert er ikke å gå rundt å være trist hele tiden, som mange kanskje tror. Det er mer en følelse av tomhet. Som om ingenting har betydning. Som om DU ikke har noen betydning. Du er trett, nedstemt, og føler deg rett og slett tom og ubetydelig. Hvorfor skal du orke noe som helst? Er det noe vits å reise seg fra senga? Er det noe vits å spise noe? Er det noe vits å leve i det hele tatt? Alt er meningsløst uansett. Du vil grine, men det kommer ingen tårer, for du er tom på innsiden. Alt du egentlig vil er å legge deg ned og vente på at døden skal ta deg vekk fra deg selv.

Ja, det er to veldig ekstreme måter å beskrive angst og depresjon på, men det er slik jeg har opplevd det. Mesteparten av livet mitt har jeg følt det akkurat sånn, til daglig. Jeg har prøvd å ta livet av meg tre ganger, som jeg kan huske, og et tusentalls ganger har jeg vært på tur til å prøve, men har feiga ut i siste liten. For det meste har jeg bare ligget og grått mens jeg har bedt, om igjen og om igjen, om at noen eller noe skal drepe meg så jeg slipper å leve lengre.

Men angst og depresjon er egentlig bare en liten del av alt det jeg har strevd med av psykiske lidelser. Livet mitt har vært en konstant kamp mot meg selv og mitt eget hode, og det er en kamp jeg tapte alt for ofte. Det aller verste har vært psykosene. De er virkelig ikke noe jeg ville unnet min verste fiende en gang.

Det å sitte i et hjørne i ditt eget hjem, hysterisk av angst etter å ha skreket i timesvis, og se skyggene bevege seg, og hender komme ut av veggen for å ta deg... Det verste er når det er en liten del av hjernen din der bak i hodet ditt som forteller deg at det du ser ikke er mulig. De tingene som kravler mot deg på gulvet eksisterer ikke, så du skal ikke kunne se dem. Så hvorfor er de der? Hvorfor ser du de skapningene? Hvorfor hører du de stemmene hviske ting til deg? Hvorfor tror du at hvis du beveger deg vekk fra hjørnet ditt så kommer et eller annet til å komme å slite deg i stykker? Det er ikke mulig, og du vet det, så hvorfor tror du på det?

Psykoser, ja. De er ikke så hyggelige.

Jeg takler stress veldig dårlig. Jeg blir fort stressa, noe som fort kan gå over til uro, og den uroen kan lett utvikle seg til en følelse av angst, og går det videre derfra så kan jeg bryte sammen og bli hysterisk, og psykosene kan komme frem. Og sånn har jeg levd. Lenge. Altfor lenge.

Hver gang jeg har vært i jobb, eller gått skole, så har jeg blitt stressa av ingenting. Det er idiotisk, jeg vet det, men sånn er det. Og derfra har det lett gått over til en sinnsstemning som virkelig ikke er bra, hverken for meg eller for de rundt meg. Jeg har skadet folk, både fysisk og psykisk, når jeg har hatt skikkelig ille psykoser.

Derfor ble jeg uføretrygdet.
Alle mente at det var best om jeg ikke var ute i jobb blant andre folk.
Både for min egen del, og for andres del.

Det har du sannheten min.


Så, de siste årene har ting endra seg. Jeg har jobba hardt - hardere enn noen faktisk er klar over - og jeg har gjort ting som folk aldri blir å få vite, og jeg har blitt bedre. Jeg bekjempa depresjonen for nesten 3 år siden, og ble erklært frisk fra den. Den var faktisk ganske enkel å bekjempe. Det neste året etter det bekjempa jeg angsten med alt det jeg hadde, og det var alt annet enn enkelt. Men jeg klarte det, etter mye om og men, og på tross av at livet mitt tok en uventet og ukoselig vending midt oppi det hele. Det var en hard kamp, men jeg klarte å bekjempe det som gav meg psykoser, og jeg ble til slutt erklært så frisk som det er mulig at jeg kan bli, mentalt sett. Selvfølgelig, jeg har personlighetsforstyrrelser som ligger der bak, som jeg aldri kan bli kvitt, og som kan komme tilbake og gjøre meg syk igjen, men jeg har kontroll over dem nå. Jeg styrer DEM, og ikke omvendt. Så, jeg har det bra.

I fjor sommer, etter å ha vært psykisk frisk en god stund, så klarte jeg endelig å slappe av. Etter å ha levd i frykt og vært anspent i over 20 år, så ga jeg slipp, og kroppen fikk endelig ta fri. Og det var da den kjente hvor sliten den var.

Etter så mange år med dårlig psykisk helse, så ødela jeg kroppen min uten å være klar over det. Den var utslitt, på alle mulige måter, og jeg ble sengeliggende i to uker med intense smerter over det hele. Betennelse i hele kroppen, sa legen. Jeg ble bedre etter en stund, og kunne bevege meg igjen, men smertene ble aldri borte. Jeg gikk et år å den måten, med smerter over det hele, og uten den minste peiling på hva i all verden det var som gav meg de smertene.

Torsdag 3dje oktober i år fikk jeg diagnosen Fibromyalgi, og beskjed om at jeg var så utbrent at jeg kunne utvikle ME i tillegg hvis jeg ikke tok det med ro. Kroppen min er rett og slett ødelagt.

Det er litt urettferdig.

Jeg har kjempet i så mange år for å komme meg ut av det helvete jeg levde i i mitt eget hode, og når jeg endelig kom meg ut av det så var kroppen min ødelagt. Alle mine planer om å komme meg ut i arbeid igjen nå når jeg har blitt så frisk psykisk bare falt i grus. Og alt jeg kan tenke er "Hvorfor?"

Har du noensinne hatt skikkelig tannpine av verste sort? Eller, om du er jente, hatt skikkelig jævlige menstrsjonssmerter? Akkurat slik føles det når det verker i kroppen min, og jeg er aldri helt sikker på om at det er skjelettet eller musklene som har vondt. Smerten er intens, og mest konsentrert i beina og armene mine, og ingenting hjelper av smertestillende. Men det verste er energien. Jeg er kanskje en lat person, som liker enkle løsninger, men jeg har alltid vært en aktiv og lat person. Jeg gikk overalt, om jeg skulle til byen eller legen, og var ofte og mye i aktivitet. Nå er det bare så vidt jeg makter å komme meg ut av senga, fordi jeg er så trett og sliten. Jeg har rett og slett ikke energi i det hele tatt.

Fibromyalgi kan ikke kureres, men det kan behandles og gjøres bedre, så man kan leve med det. Det kommer til å ta tid, så jeg må bare være tålmodig. Og folk rundt meg må være tålmodig med meg.

Jeg er uføretrygdet fordi jeg er syk. Det synes kanskje ikke på meg, men det er bare så vidt jeg henger sammen, både fysisk og psykisk. Når jeg sier at jeg ikke makter så mye som andre gjør, og helst bare vil ta det med ro, så er det en jævlig god grunn til det. Jeg lever, og det er egentlig et jævla mirakel, om jeg skal være ærlig. 90% av livet mitt har jeg ønska av hele meg at jeg ikke levde. Jeg skulle vært død for lenge siden.

Tenk over det, neste gang du rister på huet av at jeg sliter meg opp eller ned en trapp, og sutrer over at jeg er sliten. Tenk på det at jeg skulle vært død. Jeg skulle ikke vært en del av livet ditt.

Og så setter du pris på livet ditt og det du har. Det kunne vært verre.